VÅRE PROSJEKTER

- AIDS prosjektet

- Hygiene og miljøvernprosjektet

- Internasjonale menneskerettigheter

- Skoleprosjektet








AIDS PROSJEKTET
Stiftelsen samarbeider med kommunen i Marangu og det jobbes spesielt preventivt med barn og unge. Stiftelsen jobber etter internasjonale og nasjonale retningslinjer for bekjempelse av HIV/AIDS. For stiftelsen er det meget viktig med riktig informasjon, da det er mange myter og religiøse ”løsninger” som strider imot fakta. Vi arrangerer seminar, utflukter, hobbyverksteder og markerer 1. desember, den internasjonale AIDS dagen.

AIDS-seminar for Marangu 4H. 13.november 2009, arrangert av Stiftelsen (KBH).
15 ungdommer tok den lokale bussen (en time hver vei) fra Marangu til nærmeste by, Moshi. En doktor og tidligere samarbeidspartner
med KBH jobber nå på Mawenzi Governmental Hospital i Moshi, som overlege på føde- og barselavdeling - og også som regional opplæringskonsulent ute i distriktene for hele Kilimanjaro region vedrørende HIV/AIDS, malaria og tuberkulose blant barn og unge.
Dr. Mafole var meget positiv til vår henvendelse og tok vel imot oss. De fleste ungdommene hadde aldri vært på sykehus før, og vi ble vist
rundt og forklart om avdelingene. Her lå det to eller tre pasienter i hver seng og hygienen var ikke av det beste. For noen av de unge var dette
i tyngste laget å oppleve, så noen måtte følges ut. I hele Kilimanjaro region er det kun en psykiatrisk avdeling, og den er på dette hospitalet. Avdelingen ligger litt for seg selv og atmosfæren rundt, minnet om historier fra Norge 150 år tilbake mht psykiatri, behandlingsmetoder,
stigma osv.

Etter omvisningen ble vi fulgt til et ”klasserom”, hvor Dr. Mafole og Sister Daines underviste og besvarte spørsmål. Ungdommene fulgte nøye med, og man kunne ane noen tårer i enkeltes øyne, da så godt som hver familie her er berørt av HIV/AIDS på en eller annen måte. Bla.a. denne dagen kunne en av 4H klubbens medlemmer ikke være med, da hans far døde dagen før. Sister Daines skulle avslutte seminaret med å gå i detalj om rådgivning og testing. En av grunnene til dette, utenom læring for egen del, er at denne 4H klubben er den som lager drama av temaer til KBHs prosjekter, og spiller dette på skoler, markeder og lignende som en del av opplæring og informasjonsjobben vår.

Det var da at plutselig ett av 4H medlemmene, Alois, spurte om ikke hun kunne teste ham?  Det ble en diskusjon om han virkelig var forberedt, og hva om testen viste at han var HIV positiv? Og rådgivning skal alltid foregå mellom kun rådgiver (helsefaglig) og klient, både før og etter testing. Alois, som er en tøff gutt, ga seg ikke. Han sa han var forberedt, og at han ville ha gruppen rundt seg. Selvfølgelig var dette en unik sjanse for å lære og ikke minst ”klikke inn” øyeblikk de kunne kopiere i egen dramaoppsetning. Etter rådslagning med alle involverte parter ble det gitt klarsignal. Stemningen var spesiell, for å si det mildt. De ellers så taletrengte ungdommene var tause… Sister Daines fulgte prosedyren for prerådgiving og Alois svarte på spørsmål og virket glad for denne sjansen. Så tok Sister Daines på seg hanskene og åpnet sine skarpe saker for blodtesting. Alois virket nå mer nervøs og var veldig stille – han også. Akkurat da hun skulle stikke ham, sa han at han ikke ville hun skulle gi resultatet med alle oss rundt, vi så han var engstelig nå og at alvoret hadde gått opp for ham. Vel, hun skulle ta testen, så skulle vi andre gå ut. Alle satt spent rundt å så på ansiktet til Alois idet hun stakk. Man kunne høre den berømmelige knappenålen - om den falt. I to minutter var det helt stille, virket som om noen også holdt pusten. Selv tenkte jeg ”etter denne seansen har jeg invitert ungdommene med på en kafè for å spise lunsj, og for at vi skal evaluere hva vi har lært. Hvordan vil dette bli om han nå får beskjed om at han er HIV positiv?” Det tar to minutter før man kan lese testen. Nå bøyde Sister Daines seg mot Alois` øre, og vi var klare til å liste oss ut. Men, da så vi gliset til Alois, stort og hvitt! Og han ropte ut; ”Jeg er negativ!” Spontan applaus blant oss, og igjen felte flere av oss noen tårer, denne gang av glede! Sister Daines startet postrådgivning og det var en herlig lettet stemning! Seminaret endte med at alle ungdommene skal tilbake, enkeltvis, å få rådgivning og testing, vi får krysse fingrene for resten av denne flotte gjengen!

Så kunne vi endelig ut å spise lunsj - og det ble rene feiringen. En meget lærerik og spennende dag for oss alle! Og en ekstra takk til modige Alois som lot oss få delta i en viktig prosess i hans unge liv!

Skrevet av Tone samme kveld, sittende i landsbyen å tenke på alle de som ikke har vært like heldige som Alois, og bor i nabohusene



.

Den internasjonale AIDS dagen, 1. desember 2009
KBH, sammen med 4H Marangu, hadde spikret sammen et spennende program for markeringen av den internasjonale AIDS dagen også i år. Siden dagen falt på en tirsdag, og det er markedsdag på Kinyange Marked, ba vi om tillatelse til å avholde vårt arrangement der, for å nå ut til flest mulig mennesker med vårt budskap. For KBH er det viktig med markering av dagen for å gi god og riktig informasjon om HIV/AIDS - og ikke minst gjøre dette på en positiv måte som gir håp.

KBH har gitt flere seminarer til ungdommene i 4H Marangu om temaet. De begynner å bli riktig kunnskapsrike og elsker å formidle kunnskapen videre via drama. Og som de fantastiske amatørskuespillerne de er, satte de sammen ett forrykende show som varte i mer
enn to timer!

Dagen før leide vi en pickup med høytaleranlegg. Med 4H-ungdommer på lasteplanet kjørte vi rundt til alle villagene i Marangu med informasjon om neste dags arrangement på markedsplassen. Vi fikk også inn en fin annonse i radioens fylkessending. Markedsføringen var da ivaretatt så godt det lar seg gjøre her nede. Selve dagen startet tidlig. Først var det å hente de to sykepleierne, som jobber på AIDS klinikk på et sykehus (Kilema Hospital) ute i bushen, for å rigge til en liten ”helsestasjon”. Vi leide dem inn for å gi gratis veiledning og testing til alle som ønsket det denne dagen. Ordføreren lånte bort sitt kontor til dette, da han holder til på dette markedet.
Fra Marangu sentrum kjørte pickupen foran mens nærmere 200 ungdommer gikk i tog bak. Det var et nydelig syn! KBH har kjøpt inn like T-skjorter til alle medlemmene, og alle klubbene hadde laget sin egen pappfane med klubbens navn på. De sang og danset seg bortover de 3 kilometerne til Kinyange Market. Skal si vi ble lagt merke til! Her har det aldri vært noe lignende, som klubber for ungdom eller annen type aktiviteter av dette slag.

Det samlet seg en hale av ”publikummere” etter ungdommen, og Kinyange har vel aldri hatt så mange kunder på markedet sitt. Alt klaffet denne dagen! Vi hadde strøm (hele dagen!), så høytaleranlegget virket, skurret ikke engang… Og aktørene spilte fenomenalt, i løpet av de to timene de spilte, ble stadig nye problemstillinger belyst, som; stigmatisering, hvor, hvordan og hvorfor teste seg? Hvordan unngå å få HIV? Hvordan leve et godt liv med HIV/AIDS? Hva med kost, mosjon osv.?
Til å begynne med hadde sykepleierne ikke mye å gjøre, og det var rett og slett fordi forestillingen var så bra at alle sto fjetret å så på, noe som også synes på bildene av publikum. Noen sågar begynte å gråte og levde seg veldig inn i historiene. For noen var jo selvsagt mye gjenkjennbart og sårt. Etter forestillingen strømmet folk til for å bli testet. Det ble en suksessfull dag! Veldig få testet positive, og det var selvsagt trist med dem...

En gripende historie for meg denne dagen vil jeg nevne for dere;
Albert er en tidligere arbeider for noen av mine venner, en rolig og beskjeden mann på ca 30 år. Vi er på hils, men har aldri snakket særlig sammen. Jeg så han i folkemylderet sammen med en dame, som jeg ante kunne være hans kone. Mens forestillingen pågikk, så jeg ham forsøke diskret å puffe denne dama inn til sykepleierne. Jeg var også diskret, hadde solbriller på og lot som jeg ikke så dem. Det er ikke lett å ta skrittet å la seg teste, spesielt ikke her nede, hvor det er så mange som kan være smittet. Etter dette, tenkte jeg ikke mye over dem. Men på kvelden, da vi hadde avsluttet og ryddet opp, satt vi arrangementkomiteen oss ned for en forfriskning. Da hørte jeg bak en busk, i tussmørket; ”Mama Tone, Mama Tone kan jeg få snakke med deg?” Albert kom frem, noe ustø på bena. Det var tydelig at han hadde tatt mer enn èn øl….Men han strålte som en sol! ”Mama, jeg er så lykkelig og jeg bare må få takke deg!” Jeg ante hva som ville komme. ”Jeg var feig i dag og puffet kona mi inn for testing, og turde ikke selv. Men så kom hun ut og var HIV negativ! Da ble jeg veldig glad, og gikk meg en tur men tårene rant! Jeg tenkte på mine søsken som begge er HIV positive, det fikk de vite for ett par år siden. Etter det har jeg vært redd! Jeg har jo sett at broren min har utviklet AIDS og at han lider fælt, ikke minst fordi familien nå avviser ham. Og jeg har våknet opp om natta gjennomvåt av svette pga mareritt i to år! Jeg ser selv symptomer på egen kropp! Hvorfor skulle nettopp jeg være den eneste i søskenflokken som ikke er smittet? Da kona mi ga med denne gode nyheten i dag, og jeg så den gode informasjonen via teateret, tenkte jeg mens jeg hadde min rusletur, la meg også teste meg, jeg kan ikke fortsette å være så feig, det fortjener kona mi! Jeg lærte jo også av 4H-ungdommene at man kan ha et godt liv med HIV/AIDS, om man vet man har det og tar sine forholdsregler”. Så begynte han plutselig å gråte og kastet seg inntil meg! Han tviholdt rundt meg og hulket. Det var sterkt, for her viser ikke folk så mye følelser, og i alle fall ikke menn. Jeg fryktet hva han ville si i fortsettelsen. Men det viste seg å være gledestårer! ”Mama, jeg testet meg og jeg var også fri for HIV viruset! Jeg har hatt det så vondt inni meg i hele to år, frykten har murret i hodet mitt dag og natt! Jeg har ikke levd, kun eksistert. Takk og takk for at dere tok opp dette og lagde denne markeringen! Jeg har fått livet i gave, og jeg vil ta vare på dette dyrebare livet fra nå av!”



PS! Ungene på bildet har ulike problemer, ikke nødvendigvis alle med HIV/AIDS, flere er søsken.


Juleverksted for unger som har vanskelige helse- og hjemmeforhold

Desemberdagen var solfylt og jeg hadde valgt å avholde juleverkstedet i egen hage denne gangen. For at det skulle bli en god dag med det disse ungene har mest behov for; læring, næring, ømhet og nærhet ser jeg fra tidligere erfaring at det er best når vi ikke er for mange og ikke leger opp til for ambisiøst opplegg. Her er kosen det viktigste! Jeg har denne gangen konsentrert meg om ungene i det nærmeste miljøet i min nye lille landsby Lyamrakana (en av åtte landsbyer i kommunen Marangu). Det kom 12 unger (hadde invitert 10), yngste to år, den eldste 15 år. Noen ble fulgt av naboer eller andre slektninger, disse var veldig vanskelig å få til å gå! De hadde aldri vært innenfor porten til en mzungo (hviting) før og det i seg selv var visst spennende… Jeg tenkte okey, kanskje det faktisk ville være fint å ha dem i bakgrunnen, så kunne også de lære litt om hvordan vi leker med unger og hva de kan lære under lek, hvilket ikke er så vanlig her. Ikke så rart kanskje da ungene her ikke eier en eneste leke, mange ikke har foreldre i det hele tatt, og slektninger har mer enn nok unger selv og er travle på åkrene osv!
Puslespillet med Blånissene, gitt av min søster Beate, ble den store suksessen! I tillegg var det diverse ballspill, kasteball, fotball og navneball. Men ”hovedgreia” var nok all maten de fikk – for ikke å snakke om brus, som flere av dem aldri hadde smakt! På bildene kan dere f.eks se lille søte Heaven, han har nok aldri verken sett eller smakt maken! Så slapp han da heller ikke tallerkenen de 5 timene han var her – og nåde den som nærmet seg maten hans! Da var det vræl! Alpha kom kjørende med store kjeler nydelig mat, kokt oppe i Kinukamori Waterfalls kjøkken, så det var mer enn nok til både store og små!
Dette var så artig selv for oss voksne, at vi vurderer å gjøre dette mer enn bare til jul. Givergleden fra Norge vil være med å avgjøre, da det trengs, om ikke mye, noen penger til dette også. Men vi ser helt klart at dette er et behov for å synliggjøre disse ungene, gi dem en pust i en hard hverdag, med mat og lek – og ikke minst ett fang å sitte på! 

>> Til toppen








Hygiene og miljøverprosjektet

Stiftelsen jobber med å gi lokalbefolkningen bedre kunnskap om hygiene, for å redusere smitte og å forebygge sykdommer. Vi samarbeider også her med kommunen i kombinasjon med internasjonale og nasjonale instrukser for miljøvern. Det er etablert 4H klubber som også har spesielle grupper som ”miljøpoliti”. Vi jobber med å etablere et system for søppel/renovasjon i Marangu. Treplanting og annen opplæring om å bevare naturen, er også viktige oppgaver som utføres via stiftelsen.

TREPLANTING
Tanzania 4H har en fast treplantningsdag i året, i april. Da støtter vår stiftelse KBH og Kinukamori Waterfalls alltid opp med arrangement
og support. Ellers i året er det egne seminarer med bevaring av regnskogen og viktigheten av treplanting på agendaen, i regi av KBH


"KEEP MARANGU CLEAN! "
Marangu Mtoni er kommunens sentrum. Og stiftelsen jobber med et prosjekt om opplæring og opprydding av sentrum. Det ikke uvanlig å se landsbyer forsøplet slik som også sentrum i Marangu. Veldig mange, både lokale myndigheter, innbyggere og turister gremmes over alt søppelet som flyter overalt, stinker - og gjør at det er enkelt å bli smittet på grunn av manglende hygiene. Kommuneadministrasjonen ser
dette og sier de ønsker å gjøre noe med dette, det samme sier den lokale handelsstanden, de lokale hotellene – ja så å si alle! Men så godt som ingen er villige til å gjøre noe! Det er dessverre en holding i folket at de ikke bidrar engang med arbeidskraft dersom de ikke tjener noe på det, shilling eller andre goder. Veldig synd! For man ser mange menn i arbeidsdyktig alder, uten arbeid, som fint kunne tatt i ett tak og gjort noe med dette problemet. Dette gjenspeiler seg i hele samfunnet, som en helt klar utvikling av korrupsjonen på alle nivå.

Regjerningen målbærer både hygiene og miljøvern som fanesaker, men det er umulig å finne det igjen i noen planverk. Og da er det jo heller ikke avsatt midler til slike tiltak. For eksempel finnes det ikke søplekasser eller offentlige toaletter på steder som Marangu Mtoni.
Det er også til stor sjenanse at mange lite hyggelige personer forstyrrer turister og stjeler fra dem, også av de ”rike” lokale. Dette gjør at stiftelsen ønsker å få med lokalbefolkningen på et prosjekt som går ut på å rydde opp i Marangu Mtoni, altså ikke bare plast og pair, men også på det menneskelige plan. Stiftelsen har laget en 3-års plan og søkt midler både i Norge og TZ, men så langt har ingen vært villige til å satse med oss, bortsett fra det mest kjente hotellet, Marangu Hotell, som sponser 1/3 del. Planen går i korte trekk ut på å bygge 4 offentlige toaletter, mure opp søplecontainere i forbindelse med markedsplassen og lage og følge opp et renovasjonssystem, lage en liten grønn oase, med info plass, benker og søplekasser. Samt søplekasser ved hver butikk, pub osv. Det er laget blomsterkasser og søplekasser langs veiene, det blir holdt informasjonsmøter i flere sammenhenger via vår stiftelse angående viktigheten av hygiene og miljøvern og 4H ungdom tar oppgaver som miljøpoliti. Det er oss i stiftelsen som må ta ansvar for vanning og tømming inntil et system forhåpentligvis ”gror” på plass. Mht sikkerhet fra tyver osv. prøver vi å bruke Marangu`s rett til å ha det lokale politiet på plass på markedsdagene, noe som er lovfestet, men som sjelden skjer.





NYE TOALETTER
Hygiene og miljøvern er også meget viktige temaer på Mengeni Primary school. Barneskolen ble stengt like før jul 2009 pga de elendige sanitære forhold og at over halvparten av barna var blitt syke! Ingen tok ansvar å gjorde noe, verken skolemyndighetene, kirken eller andre. Stiftelsen ble forespurt, og da jeg kom til skolen å så på forholdene – og kjente stanken - var det rett og slett umulig å ikke hjelpe. Det ble sendt ut tiggerbrev til familie og venner i Norge - og penger kom inn! Vi fikk bygget både nye toaletter og også lagt inn vann til den nye bygningen fro disse pengene. Skolen har aldri hatt innlagt verken vann eller strøm.

Opplæring om hygiene og miljøvern har stiftelsen fått lagt inn i læringen, og vi bruker ofte 4H`s dramagrupper fro å visualisere utfordringene. Både lærere og elever liker dette – og lærer av det!

>> Les mer om dette på siden om "Mengeni Barneskole".


>> Til toppen

 

 

Internasjonale menneskerettighets-prosjektet
Stiftelsen har gjennom årene registrert at befolkningen vet lite eller ingen ting om sine rettigheter. Det være seg lokale, nasjonale eller internasjonale rettigheter og konvensjoner. Stiftelsen arbeider med ungdom som fokus via dramagrupper for informasjon, opplæring og foretar også ekskursjoner. Undervisning og bevisstgjøring spesielt av svake grupper og jenter prioriteres.




Ung førstegangsfødende mor, 15 år med sitt lille uskyldige barn – helt alene i verden. Vet de om sine rettigheter?
Og hvordan de kan få hjelp og beskyttelse ihht Internasjonale Menneskerettigheter som Tanzania har signert?

I 1941 snakket president Roosevelt om fremtiden i verdensamfunnet og de fire friheter:
- Ytringsfriheten, Religionsfriheten, Friheten fra nød og Friheten fra frykt.

I FN`s Verdenserklæring fra 1948 står det at ”Alle mennesker er født fri og med samme menneskeverd. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”
Det heter videre at ”Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er skrevet i denne erklæringen, uten forskjell av noen art, for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold.” Dette gjelder sivile og politiske rettigheter, så vel som økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I Menneskerettighetsloven fra 1999 er alle disse rettighetene nedfelt i norsk lov. Vi er heldige som nordmenn. Men slik er det ikke i Tanzania!
Menneskerettighetene blir brutt over ”en lav sko”. Det diskrimineres og stigmatiseres nasjonalt og lokalt, og all forskning viser hvor enn vi er, brytes de fleste menneskerettigheter lokalt!

De fleste lesedyktige har vel fått med seg hetsen, jakten og drapene på albinoer i vårt distrikt (Aftenposten). Disse menneskene lever et utrygt liv, da de blir drept for at deres kroppsdeler selges til heksedoktorene for at de igjen skal helbrede andre. Homofili er et annet tema, det er ikke tillatt og man dømmes til opptil 14 års fengsel. Abort er heller ikke lov, og hvor mange unge jenter blir ikke seksuelt misbrukt både innen familie, i skolen og ikke minst i kirkesammenheng? Særlig kvinners og barns rettigheter trenger sårt å bli satt fokus på!

Mange av barna her i Marangu vokser opp i dyp fattigdom, mange uten foreldre. Mange er derfor utsatt for overgrep av diverse slag, og i mangel av voksne omsorgspersoner tar ofte de eldre søsken seg av de minste i familien. Alle barn fortjener omsorg og trygge rammer, men slik er det dessverre ikke. Derfor arbeider stiftelsen aktivt med menneskerettigheter lokalt, og da spesielt barns og jenters rettigheter - via skolen.

Stiftelsen har også hatt med 30 ungdommer til FN`s krigsforbrytertribunale for Rwanda og Burundi, i Arusha. Det ble en meget suksessfull og spennende dag, og det positive er at flere av ungdommene ser at det er mulig å få seg utdanning – og kanskje studere jus. De opplevde en ”annen verden” ved denne turen, ved å komme seg ut fra sin lille landsby, møte andre nasjoner, ulike profesjoner og ikke minst å se hvordan FN er bygget opp og jobber. De lærte også selvsagt mye om folkemordet i Rwanda og dets grusomheter, og ungdommene var fulle av spørsmål. De fikk også overvære en rettssak - og det å se på nært hold er massemorder, gjorde inntrykk. Vi håper det blir flere slike studieturer med oppfølgende seminarer.

STOPP VOLDEN I SKOLEN
Ved nærmere kjennskap til skolene i Tanzania er dessverre erfaringene at det er helt vanlig at lærerne ”alltid” går med kjepp i hånda, og vis meg det barnet som ikke har fått slag fra denne.
Mengeni skolen er ikke noe unntak. Vinteren 2009/2010 hadde stiftelsen norske studenter der, og de kom både gråtende og sjokkerte til meg å fortalte om hvordan lærene slo elevene – og hvorfor de gjorde det! Vi hadde flere dialoger og her ser vi store kulturelle forskjeller. Men ikke altfor langt tilbake i tid skjedde det samme i Norge. Heldigvis har vi andre metoder å kommunisere med barn på nå, særlig pga mer utdanning og utvikling.
Pedagog og lærer Wendy (Høgskolen i Hedemark) tok oppfordringen med å, sammen med stiftelsen, lage et seminar for lærerne på Mengeni. De var på forhånd blitt konfrontert med slåingen og de ville mer enn gjerne lære andre og bedre metoder. Seminaret ble veldig bra. Kjepper ble brent som et symbol å kjeppe-forbud og vi startet et uformelt ”stopp volden i skolen”-prosjekt. Med dette vil vi fortsette å videreutvikle lærerne, noe de gleder seg til!



Seminar om Internasjonale Menneskerettigheter april 2009
Da KBH etablerte Marangu 4H og hadde første seminar, møtte 70 ungdommer ved Kinukamori Waterfalls.
Før prosjektet kunne starte, måtte vi analysere status om ungdommenes kunnskaper om menneskerettigheter.
Kunnskapsnivået var som forventet, lik null. Hvem skulle eventuelt gitt dem denne kunnskapen? Kanskje foreldre, skolen, TV, internett osv? Nei, her i dette landet kan man ikke forvente noen av disse tingene.  Mange av disse ungdommene vi her snakker om har ikke foreldre, og
de som har foreldre har knapt hørt om menneskerettigheter selv. Flere av ungdommene her er drop-out fra skolen – og de som går på skolen har aldri hørt lærere som har snakket om rettigheter overhodet. Kanskje ikke så rart, da lærerne selv ofte svarer at her i landet har vi ingen rettigheter?! Og de er nok ærlige når de sier dette, for det er veldig forståelig da man ser deres arbeidssituasjoner og deres måte å bli behandlet på fra myndighetenes side.

Når man ser husene de fleste lever i, har de ikke strøm og ei heller TV eller internett. Men en ting er sikkert og det er at Tanzania har signert under konvensjonen om Internasjonale Menneskerettigheter. Og da bør vel disse rettighetene bli kjent og fulgt opp? Hvem har ansvaret? Det er helt klart de tanzanianske myndigheter. Kanskje vet de ikke hvordan de skal nå ut til folket, eller er det for farlig å la befolkningen vite at de har rettigheter? Vil de da begynne å kreve sine rettigheter? Vel, her er mange spørsmål.

Derfor har KBH, også via tidligere arbeid under den lutherske kirke på lokalsykehuset i Marangu, sett utrolig mange brudd på menneskerettighetene, funnet ut at det vil være interessant å undervise ungdommen, fremtiden i Tanzania, om de internasjonale menneskerettighetene. 


>> Til toppen









Skoleprosjektet
Mengeni Primary school ligger i Lyamrakana village, èn av åtte villager i Marangu.
Det er en statlig barneskole med ca 300 elever og 11 lærere.
Skolen er gammel og forfallen, og ble bygget på slutten av 1940-årene.


>> Les mer om dette på siden om "Mengeni Barneskole".


>> Til toppen